top of page
Send forespørsel
ChatGPT-bilde 9. nov. 2026, 06_19_41.png

Da Koster kom på kartet

Forfatterens bilde: Karen Louise Åmli
Karen Louise Åmli
for 3 døgn siden
18 min lesing

Oppdatert: for 1 døgn siden


Om nederlandske sjøkart, svenske kartografer og en skjærgård som gradvis ble tegnet inn på kartene.


Jeg er nok litt over snittet glad i kart, særlig gamle kart. Og da spesielt over steder jeg kjenner godt, som Nordmarka, Nesodden, området rundt tomta ved Kragerøkysten og...selvfølgelig Koster. Jeg kan sitte i tiiimesvis og sammenligne gamle og nye navn, lete etter hus, gå ut og se om jeg kan finne tufter eller spor av noe som har vært, og prøve å forstå hvordan alt var før. Og ikke minst forestille meg livene folk levde.


Sjøkart er jo noe helt eget. Når jeg ser på gamle kart over Koster, er det derfor ikke bare morsomt å finne igjen gamle stedsnavn, men karthistorien forteller også om hvordan kunnskapen om skjærgården ble samlet, og om hvordan handel, krig og sjøfart etter hvert førte til stadig mer detaljerte kart. Historien går tilbake til 1500-tallet, da Bohuslän fortsatt var norsk og nederlandske sjøfolk var blant dem som tegnet kart over farvannene langs Skagerrak og Kattegat.


Nederlenderne var tidlig ute

På 1500-tallet var Nederland i ferd med å utvikle seg til en av Europas ledende handels- og sjøfartsnasjoner. Nederlandske skip trafikkerte Nordsjøen, seilte langs norskekysten og gjennom Skagerrak og Kattegat på vei til og fra Østersjøen. Bohuslänkysten lå dermed langs viktige handelsruter. Nederlandske kjøpmenn kjøpte blant annet trelast fra Norge og de nordiske kystområdene. Skipene som seilte langs Bohuslänskysten kunne på veien søke havn for å vente på bedre vær, hente forsyninger eller finne loser som kjente de lokale farvannene. Men det var også noe annet som trakk folk hit, nemlig silden. Mellom 1556 og 1589 opplevde Bohuslän en av sine store sildeperioder. Enorme mengder sild kom inn mot kysten, og fisket tiltrakk seg handelsmenn, fiskere og saltere fra flere land, blant annet Nederland, Danmark og Norge. Marstrand ble et sentrum for handelen, men etter hvert som silden også ble fisket lenger nord, ble det opprettet tollstasjoner blant annet i Mollösund, Härmanösund og Hamburgsund.

Sildefiske i Bohuslän i 1587. Fargelagt illustrasjon fra et ettbladstrykk utgitt av Bartholomäus Käppler i 1588. Bildet viser fiskere som trekker opp sildegarn under den store sildeperioden fra 1556 til 1589, da fisket tiltrakk seg både lokale og utenlandske fiskere og handelsmenn. Kilde: Bartholomäus Käppler (1588). Gjengitt av Bohusläns museum – «1500-talets sillperiod».
Sildefiske i Bohuslän i 1587. Fargelagt illustrasjon fra et ettbladstrykk utgitt av Bartholomäus Käppler i 1588. Bildet viser fiskere som trekker opp sildegarn under den store sildeperioden fra 1556 til 1589, da fisket tiltrakk seg både lokale og utenlandske fiskere og handelsmenn. Kilde: Bartholomäus Käppler (1588). Gjengitt av Bohusläns museum – «1500-talets sillperiod».

Vi får et ganske levende inntrykk av aktiviteten gjennom en såkalt motbok fra 1575. Den inneholdt hele 50 regler for fisket og livet i fiskeværene. Blant annet var det forbudt å bære våpen og å ferdes om natten uten lykt. Det var heller ikke lov å skjenke brennevin før gudstjenesten på søndager var avsluttet. For ut i fra dette forstår man at de store sildefangstene hadde en mindre idyllisk side. Fiskeriene produserte så mye avfall at det ble et stort problem. For første gang måtte det innføres regler for hvor fiskerenset kunne kastes. Og under det harde vinterfisket ble mange syke og skadet, og hospitalet i Marstrand fikk problemer med å ta hånd om alle som trengte hjelp.


Men all denne aktiviteten skapte også behov for bedre kunnskap om farvannene. Man måtte vite hvor grunnene lå, hvordan man kunne kjenne igjen kysten fra sjøen, og hvilke innseilinger som var trygge. Det er i denne sammenhengen vi finner de tidlige nederlandske sjøkartene.



Bohuslänkysten på et nederlandsk sjøkart fra 1543. Utsnitt fra Caerte van Oostlant, laget av kartografen Cornelis Anthoniszoon. Kartet viser blant annet Marstrand, Hamnholmen, Buskär, Mollösund, Kyrkesund, Pater Noster, Kalvsund og Vinga. Kystlinjen er gjengitt nokså skjematisk, men kartet viser at viktige havner og seilingspunkter langs Bohuslän allerede var kjent og nedtegnet på nederlandske sjøkart på 1500-tallet. De røde tallene er lagt til for å identifisere stedene.Kilde: Cornelis Anthoniszoon (1543), Caerte van Oostlant. Gjengitt i Thomas Bergstrand (2014), Omholmen–Malmön, Bohusläns museum, rapport 2014:35, figur 4, s. 9.
Bohuslänkysten på et nederlandsk sjøkart fra 1543. Utsnitt fra Caerte van Oostlant, laget av kartografen Cornelis Anthoniszoon. Kartet viser blant annet Marstrand, Hamnholmen, Buskär, Mollösund, Kyrkesund, Pater Noster, Kalvsund og Vinga. Kystlinjen er gjengitt nokså skjematisk, men kartet viser at viktige havner og seilingspunkter langs Bohuslän allerede var kjent og nedtegnet på nederlandske sjøkart på 1500-tallet. De røde tallene er lagt til for å identifisere stedene.Kilde: Cornelis Anthoniszoon (1543), Caerte van Oostlant. Gjengitt i Thomas Bergstrand (2014), Omholmen–Malmön, Bohusläns museum, rapport 2014:35, figur 4, s. 9.

De første nederlandske kartene

Et tidlig eksempel er Caerte van Oostlant, laget av den nederlandske kartografen Cornelis Anthonisz i 1543. Kartet viser store deler av Nord-Europas farvann, inkludert Skagerrak og Kattegat. Det er ikke et detaljert kart over Koster, men det viser hvordan sjøfarere allerede på denne tiden forsøkte å fremstille de nordlige handelsrutene på kart. Noen tiår senere kom et betydelig fremskritt. Den nederlandske sjøfareren og kartografen Lucas Janszoon Waghenaer utga fra 1584 sjøatlaset Spieghel der Zeevaerdt, som fikk stor betydning for europeisk navigasjon. Waghenaer hadde selv erfaring som sjømann og samlet kunnskap om kyster, havner og farvann. Kartene hans var ledsaget av praktiske seilingsopplysninger og tegninger av landemerker.



Marstrand på et nederlandsk sjøkart fra 1588. Utsnitt fra Lucas Janszoon Waghenaers sjøkart fra 1588, som blant annet viser Marstrand på den daværende norske Bohuslänkysten. Marstrand er fremstilt med tett bebyggelse, en kirke og et korsformet sjømerke på berget. Slike landemerker hjalp sjøfolk med å kjenne igjen havner og orientere seg langs kysten. Kilde: Lucas Janszoon Waghenaer (1588). Gjengitt hos Bohusläns museum, «1500-talets sillperiod».
Marstrand på et nederlandsk sjøkart fra 1588. Utsnitt fra Lucas Janszoon Waghenaers sjøkart fra 1588, som blant annet viser Marstrand på den daværende norske Bohuslänkysten. Marstrand er fremstilt med tett bebyggelse, en kirke og et korsformet sjømerke på berget. Slike landemerker hjalp sjøfolk med å kjenne igjen havner og orientere seg langs kysten. Kilde: Lucas Janszoon Waghenaer (1588). Gjengitt hos Bohusläns museum, «1500-talets sillperiod».

Bohusläns museum gjengir et utsnitt av Waghenaers sjøkart fra 1588 som viser Marstrand. På kartet kan vi se bebyggelse, en kirke og et korsformet sjømerke oppe på berget. Det er en interessant detalj, for kartografen har ikke bare forsøkt å tegne hvor byen ligger, han har også vist hvordan stedet kunne kjennes igjen fra sjøen. Kartet forteller oss riktignok ikke nøyaktig hvordan Marstrand så ut i 1588, men det viser hvilke trekk ved landskapet og bebyggelsen som ble vurdert som nyttige for en sjøfarer.


Bohuslän blir svensk, og kartleggingen får en ny betydning

I 1658 skjedde det noe som gjorde en mer nøyaktig kartlegging av Bohuslän enda viktigere.

Ved freden i Roskilde måtte Danmark-Norge avstå Bohuslän til Sverige. Dermed fikk Sverige en lang, strategisk viktig kyststrekning mot Skagerrak, med øyer, havner, skipsleder og en ny grense mot Norge. For de svenske myndighetene var det viktig å få bedre oversikt over det nye området. Kart var nødvendige både for militæret, administrasjonen og den økonomiske utnyttelsen av landskapet. Samme år utarbeidet landmåleren Kjettil Classon Felterus et stort kart med tittelen Speciallandkort och geographisk afrittningh öfver BahuusLähn. Kartet er bevart i Krigsarkivet i Stockholm og måler 102 × 47,2 centimeter. Det viser Bohuslän og deler av de tilgrensende svenske landskapene. Felterus' kart er først og fremst et geografisk oversiktskart, ikke et sjøkart i moderne forstand. Men det er interessant fordi det viser hvordan den nye svenske landsdelen ble registrert og beskrevet. Han fortsatte arbeidet, og et kart fra 1673 inneholder flere interessante opplysninger om kysten, blant annet øyer og farleder. For meg er noe av det mest interessante med disse kartene å se hvordan stedsnavnene ble skrevet. På et kart fra 1673 finner vi for eksempel navnet Ölsier - det er faktisk det vi i dag kaller Ursholmen, et yndet sted å legge til med båten eller padle ut til.


Koster hadde navn lenge før kartografene kom

Koster-navnet er mye eldre enn både Felterus og de nederlandske sjøkartene. Allerede i 1398 finner vi skrivemåten nørdr Kostom, og året etter Kostom. Navnene er bevart i den såkalte Røde bok, også kjent som Biskop Eysteins jordebok. Dette var en omfattende oversikt over kirkens eiendommer og inntekter i Oslo bispedømme, som biskop Øystein Aslaksson lot utarbeide fra 1388. På denne tiden tilhørte Bohuslän Norge og lå under Oslo bispedømme. Men det som er litt overraskende, er at gårdene på Koster var registrert som eiendom under Gimsøy kloster, som lå ved Skien på den andre siden av Oslofjorden. I jordeboken finner vi én gård på Nordkoster og seks på Sydkoster: Långagärde, Övre Kile, Nedre Kile, Röd, Brevik og Kyrkosund. Flere av disse gårdsnavnene er fremdeles i bruk, mer enn 600 år senere.

I 1652 finner vi skrivemåten Kusterøen i et dansk-norsk dokument, bevart gjennom Norske Rigs-Registranter. Dette var bare seks år før Bohuslän ble svensk. Navneformen er dokumentert av stedsnavnforskeren Gunnar Drougge, som viser til bind 10, side 409 i den historiske kildesamlingen. Hva Koster egentlig betyr, er ikke sikkert. En mulig forklaring er at navnet inneholder en gammel flertallsform av kostir, som kan bety «matplasser». Det kan i så fall vise til gode fiskemuligheter rundt øyene. Ursholmen har en enda mer innviklet navnehistorie. Etter Ölsier i 1673 finner vi Ölsholmen i 1687, Olsier i 1689 og Osholm i 1695.

Språkforskeren Maria Löfdahl mener navnet sannsynligvis har sammenheng med det gamle ordet urd, som betyr steinrøys eller steinhaug. Det passer godt med de store mengdene rullestein på Ursholmen. Andre navn forteller også om hvordan landskapet ble oppfattet.

Lenger sør ligger Ramskär, der navnet trolig inneholder det gamle ordet ramn, som betyr ravn. Det kan dermed tolkes som «det ravnsvarte skjæret». Stora Svången har sannsynligvis fått navn etter en markert innbuktning eller fordypning som gir holmen en karakteristisk silhuett. Men man bør ta disse navnene med en klype salt. For en kartograf kunne skrive ned det han mente han hørte, eller tilpasse navnet til en mer kjent skrivemåte.

Språkforskeren Hjalmar Lindroth kritiserte faktisk dette problemet allerede i 1921. Han mente at mange stedsnavn på sjøkartene var blitt endret fordi kartografene ikke kjente de lokale dialektene godt nok, og skrev ned det han mente han hørte.


Petter Gedda måler opp kysten

Mot slutten av 1600-tallet begynte den svenske sjøkartleggingen å få en mer systematisk form. En av de sentrale personene var Petter Gedda, som ble født i 1661. Gedda hadde bakgrunn som kartograf og sjøoffiser og ble i 1687 styrmansdirektør ved det svenske admiralitetet. Stillingen innebar blant annet ansvar for losvesenet og sjømålingen. Mellom 1687 og 1692 gjennomførte han oppmålinger langs den svenske kysten, fra Blekinge til Bohuslän. Nå var målet å fremstille sjøkart på grunnlag av egne svenske målinger, og ikke bare bygge videre på eldre utenlandske kart. Det er her kartene blir spesielt interessante for oss som interesserer oss for Koster og skjærgården rundt Strömstad. Fra 1692 finnes det håndtegnede sjøkart som viser både Kosterøyene og farvannene innenfor. På ett av kartene finner vi skjærgården rundt Rossö, med Nordkoster og Sydkoster ute i havet. Vi kjenner igjen Ramsö, Tjärnö, Saltö, Resö, Galtö og Daftö. Lenger sør finner vi Havstenssund.

Koster og skjærgården rundt Rossö i 1692. Håndtegnet sjøkart av Petter Gedda, med Nordkoster og Sydkoster ute i havet og blant annet Ramsö, Rossö, Tjärnö, Saltö og Resö innenfor. Kartet viser øyer, sund, kompassroser og enkelte dybdeangivelser, og er et tidlig eksempel på den systematiske svenske oppmålingen av Bohuslänkysten. Kilde: Petter Gedda (1692). Marinmuseum
Koster og skjærgården rundt Rossö i 1692. Håndtegnet sjøkart av Petter Gedda, med Nordkoster og Sydkoster ute i havet og blant annet Ramsö, Rossö, Tjärnö, Saltö og Resö innenfor. Kartet viser øyer, sund, kompassroser og enkelte dybdeangivelser, og er et tidlig eksempel på den systematiske svenske oppmålingen av Bohuslänkysten. Kilde: Petter Gedda (1692). Marinmuseum

Et annet kart viser området rundt Strömstad, med Dynekilen, Norra Öddö, Södra Öddö og Kosterøyene. Kartet strekker seg også nordover mot det som i dag er Halden, men som den gang het Fredrikshald. Gedda tegnet også inn dybdeangivelser, noe som gjorde sjøkartene langt mer nyttige for sjøfarerne. Dybdene ble målt med lodd, et tungt blylodd festet til en line som ble senket ned til sjøbunnen. Med vanlige håndlodd kunne man måle dybder på rundt 35–40 meter, mens tyngre lodd og lengre liner gjorde det mulig å nå over 200 meter. Da måtte fartøyet helst ligge stille, ellers ville strøm og fart trekke linen på skrå og gjøre målingen mindre pålitelig. I en skjærgård som Koster, med sine mange holmer, grunner og brå dybdeforskjeller, var dette verdifull kunnskap. Men det krevde et enormt arbeid å måle opp farvannene, og de tidlige sjøkartene inneholdt derfor langt færre dybdeangivelser enn dagens. Dybdeanvisninger var et fremskritt, men kartene hadde fortsatt begrensninger. Selv et detaljert kart viste ikke alle farer, og lokale loser og sjøfolks erfaring var fortsatt avgjørende.


Det første svenske sjøatlaset

I 1695 utga Petter Gedda, sammen med sjøoffiseren Werner von Rosenfeldt, General Hydrographisk Chart-Book öfver Östersiön och Katte-Gatt. Det regnes som det første svenske sjøatlaset. Verket samlet sjøkart over store deler av de svenske kystfarvannene, basert på oppmålinger som var gjennomført i årene før. Det er interessant at sjøatlaset ble trykt i Amsterdam, men Nederland var fortsatt et ledende sentrum for kartproduksjon, trykking og internasjonal sjøfart. Dermed møtes på en måte to deler av kartleggingshistorien: Nederlanderne, som tidligere hadde laget kart over de nordiske farvannene, og svenskene, som nå hadde begynt å gjennomføre sine egne systematiske sjømålinger. Gedda døde allerede i 1697, bare 36 år gammel, men arbeidet hans fikk stor betydning.


Erik Strobill beskriver farvannene i 1702

I 1702 kom den svenske sjøoffiseren Erik Strobill til den nordlige Bohuslänkysten.

Strobill var født i 1667 og hadde gjort karriere i marinen. Han var blitt skipskaptein i 1700, og to år senere fikk han i oppdrag å undersøke og beskrive farvannene i skjærgården.

Arbeidet hans gir oss en annen ny dimensjon til sjøkartene til Gedda. Mens Gedda målte opp og tegnet, etterlot Strobill seg skriftlige beskrivelser av farvannene, med opplysninger om berg, holmer, dybder og havner. I en beskrivelse av Bojarkilen ved Strömstad skriver han blant annet om Kebalsberget og Nösteviksberget, og om hvordan en kile går inn mellom disse fjellene. Han oppgir dybdene til mellom tre og sju favner, og nevner et lite berg med navnet Kongzhufwudh. Til slutt forteller han at det finnes en god havn inne i kilen. Det er interessant å lese dette i dag, særlig hvis man kjenner området.


Strobills beskrivelser ble senere utgitt av språkforskeren Hjalmar Lindroth i 1926, under tittelen En beskrivning av Bohusläns nordligaste skärgård från år 1702.

Den er også blitt en viktig kilde for forskere som undersøker eldre stedsnavn langs kysten.

For mens kartene viser oss hvordan kysten ble tegnet, gir Strobills tekst et innblikk i hvordan den ble beskrevet for dem som skulle bruke den.


Spor etter sjøfolk på Koster

De gamle sjøkartene forteller mye om aktiviteten langs Bohuslänkysten. Men det finnes også mer håndfaste spor i naturen etter menneskene som faktisk seilte her. På bergene i gamle naturhavner har sjøfarere gjennom århundrene risset inn navn, initialer, årstall, bumerker og kompassroser. Særlig på Hamnholmarna utenfor Hamburgsund har arkeologer dokumentert et stort antall slike ristninger, mange fra 1500- og 1600-tallet. En slags datidens tagging, bare med betydelig lengre levetid! Slike spor finnes også på Koster. På Hamneholmen ved Sydkoster er initialene KSS risset inn i berget sammen med årstallet 1691. I en rapport fra Bohusläns museum sammenligner forskerne ristningen med flere lignende KSS-merker på Hamnholmarna lenger sør langs kysten. Ett av dem er så likt at forskerne trekker frem muligheten for at det kan være samme

Maritime ristninger på Hamneholmen ved Sydkoster. Blant merkene finner vi initialene KSS og årstallet 1691. Lignende initialer er også funnet på Hamnholmarna lenger sør langs Bohuslänkysten. Det er mulig at ristningene ble laget av samme sjøfarer, men dette er ikke fastslått. Kilde: Ingela Lundin (1999), En inventering och dokumentation av maritima ristningar – Från Vinga till Koster, Bohusläns museum, rapport 1999:44, s. 31–35. Se også Bohusläns museum, rapport 2022:22, s. 114.
Maritime ristninger på Hamneholmen ved Sydkoster. Blant merkene finner vi initialene KSS og årstallet 1691. Lignende initialer er også funnet på Hamnholmarna lenger sør langs Bohuslänkysten. Det er mulig at ristningene ble laget av samme sjøfarer, men dette er ikke fastslått. Kilde: Ingela Lundin (1999), En inventering och dokumentation av maritima ristningar – Från Vinga till Koster, Bohusläns museum, rapport 1999:44, s. 31–35. Se også Bohusläns museum, rapport 2022:22, s. 114.

person som har etterlatt seg merkene begge steder. Hvem som skjuler seg bak bokstavene, vet vi ikke. Kanskje var det en skipper, en sjømann på handelsreise eller en av de mange som søkte havn i skjærgården.


Silden kommer tilbake

Bohuslän hadde gjennom historien opplevd flere store sildeperioder. Silden kunne være borte fra de kystnære farvannene i flere tiår, for så å komme tilbake i enorme mengder.

I 1747 begynte en ny stor sildeperiode som skulle vare helt til 1809. Det førte til en økonomisk oppblomstring langs store deler av vestkysten. Fiskere, handelsmenn og arbeidsfolk strømmet til, og det ble investert i båter, anlegg for salting og foredling av sild, lagerbygninger og transport. Historikeren Werner Scheltjens har undersøkt hvordan denne utviklingen påvirket sjøfarten i Sørvest-Sverige. I artikkelen The Dutch Republic as Example of Maritime Transport Services Clusters in Preindustrial Europe fra 2019 sammenligner han den svenske vestkysten med sjøfartsmiljøer i Nederland og Frankrike. Et av poengene hans er at sildeperiodene ikke bare betydde mer fiske. De kunne forandre hele økonomien i kystsamfunnene. Så lenge silden var tilgjengelig, kom det mennesker, kapital og handel. Men når silden forsvant, kunne aktiviteten falle like raskt som den hadde vokst. Under sildeperioden fra 1747 til 1809 forsøkte svenske myndigheter å gjøre noe med denne sårbarheten. De ønsket at den økonomiske veksten skulle gi grunnlag for mer varig handel og skipsfart, også når de store sildefangstene tok slutt. I 1774 kom det nye bestemmelser for fiskeriene, som blant annet skulle redusere hindringene for næringen ved å begrense kongelige særprivilegier og monopoler. Og utviklingen satte tydelige spor i byene langs kysten.



Strömstad i 1713. Kobberstikk utført av Johannes van den Aveelen for Erik Dahlberghs Suecia antiqua et hodierna. Bildet viser den lille havnebyen med trehusbebyggelse, båter og holmene omkring. Blant stedene som er navngitt, finner vi Laholmen, Salmonsholmen, Killingholmen, Öddö og Koster. Dette er Strömstad før den store sildeperioden fra 1747 til 1809, som skulle føre til betydelig vekst i byen. Kilde: Suecia antiqua et hodierna (1713). Wikimedia Commons / Public domain.
Strömstad i 1713. Kobberstikk utført av Johannes van den Aveelen for Erik Dahlberghs Suecia antiqua et hodierna. Bildet viser den lille havnebyen med trehusbebyggelse, båter og holmene omkring. Blant stedene som er navngitt, finner vi Laholmen, Salmonsholmen, Killingholmen, Öddö og Koster. Dette er Strömstad før den store sildeperioden fra 1747 til 1809, som skulle føre til betydelig vekst i byen. Kilde: Suecia antiqua et hodierna (1713). Wikimedia Commons / Public domain.

Strömstad vokser

Strömstad var en av byene som opplevde betydelig vekst under den store sildeperioden. Rundt 1750 bodde det bare omkring 300 mennesker i Strömstad. I 1805 var innbyggertallet steget til nesten 1 100. Det sier noe om hvor store forandringer den lille havnebyen gjennomgikk under den store sildeperioden. Flere mennesker betydde økt behov for boliger, forsyninger, båter, havneplasser og transport. I Uddevalla skapte tilflyttingen så store utfordringer knyttet til helse og sikkerhet at myndighetene innførte omfattende havneregler i 1771. Strömstad hadde allerede på slutten av 1600-tallet utviklet seg til en viktig handelsplass. Byen fikk kjøpingsrettigheter i 1667 og ble omtalt som by i et kongelig brev fra 1672. Trelast og annen sjøhandel hadde betydning for utviklingen, og på 1700-tallet kom sildefisket som en ny drivkraft.


Fra lokale båter til internasjonal skipsfart

Det kanskje mest interessante i Scheltjens' forskning er hvordan sjøtransport kunne utvikle seg fra en lokal nødvendighet til en selvstendig næring. I mange kystsamfunn var det opprinnelig fisket og den lokale handelen som skapte behovet for båter. Man fraktet egen fisk, trelast og andre varer til nærliggende handelsplasser. Men etter hvert begynte enkelte sjøfolk å frakte varer for andre, og sjøtransport ble en tjeneste man kunne selge.

Scheltjens viser hvordan denne utviklingen bidro til at sjøfolk fra Sørvest-Sverige etter hvert deltok i handelsruter som strakte seg fra Østersjøen til Atlanterhavskysten i Sør-Europa og Middelhavet.


Nye kart for en kyst i forandring

Kartleggingen av Bohuslänkysten fortsatte gjennom 1700-tallet, og nye instrumenter og metoder gjorde det etter hvert mulig å lage langt mer nøyaktige sjøkart. En viktig nyvinning var oktanten, som ble utviklet i England i 1731. Den gjorde det lettere å måle solens eller stjernenes høyde over horisonten og dermed bestemme breddegraden. Senere kom sekstanten, som kunne måle større vinkler, og skipskronometeret, som sammen med astronomiske observasjoner gjorde det mulig å beregne lengdegraden mer presist. Også triangulering fikk stadig større betydning. Ved å måle vinkler mellom faste punkter i landskapet kunne kartografene beregne hvor øyer, holmer og andre landemerker lå i forhold til hverandre, uten å måtte måle alle avstandene direkte. I Sverige startet et omfattende arbeid med å forbedre sjøkartene i 1756, og fra 1780-årene ble et nytt svensk sjøatlas utgitt under Johan Nordenankars ledelse. Men kartene over Bohuslän hadde fortsatt betydelige mangler.


Historiske navigasjonsinstrumenter fra 1700-tallet. Foto: Jerónimo Roure Pérez / Museo Naval, Madrid (oktant); Rama / Musée d'histoire des sciences, Genève (sekstant); Daderot / Clockmakers’ Museum, London (skipskronometer). Via Wikimedia Commons.
Historiske navigasjonsinstrumenter fra 1700-tallet. Foto: Jerónimo Roure Pérez / Museo Naval, Madrid (oktant); Rama / Musée d'histoire des sciences, Genève (sekstant); Daderot / Clockmakers’ Museum, London (skipskronometer). Via Wikimedia Commons.



En ny oppmåling av Bohuslänkysten

I 1802 fikk professor og sjøoffiser Nathanael Gerhard Schultén ansvaret for en ny kartlegging av Bohuslän. Oppmålingene foregikk i årene 1803–1805, og bevarte journaler gir et interessant innblikk i hvordan arbeidet faktisk ble utført. Schultén brukte triangulering, sekstant, kronometer og astronomiske observasjoner for å bestemme posisjonene til viktige punkter langs kysten. Deretter ble dybdene målt fra små båter med det tradisjonelle blyloddet. Mannskapene rodde eller seilte langs bestemte linjer og målte vinkler mot flagg plassert på strender og øyer, slik at hver dybdemåling kunne knyttes til en mest mulig

Sjømåling langs Bohuslänkysten omkring 1803–1805. Rekonstruksjon av hvordan mannskapene kunne arbeide under Nathanael Gerhard Schulténs kartlegging.
Sjømåling langs Bohuslänkysten omkring 1803–1805. Rekonstruksjon av hvordan mannskapene kunne arbeide under Nathanael Gerhard Schulténs kartlegging.

nøyaktig posisjon. Det var et møysommelig arbeid, helt avhengig av vær og vind. Om sommeren bodde mannskapene i midlertidige leirer langs kysten, mens målingene foregikk fra båtene. Vinteren 1803–1804 tok de til og med isen til hjelp. På fjorten steder langs kysten målte de opp grunnlinjer til trianguleringen ute på isen, som senere kunne brukes under sommerens arbeid. Schultén var ikke særlig fornøyd med fartøyet han hadde fått til disposisjon, kronojakten Flickan. Han klaget over at den var tung å seile, og at kahytten var så mørk og trang at det var vanskelig å arbeide med kart og beregninger om bord. Selv om instrumentene hadde blitt langt mer avanserte, foregikk mye av arbeidet fortsatt med tau, blylodd, seil, årer og ganske mye fysisk slit. Kartene fra Schulténs oppmålinger var først og fremst beregnet på marinen og var derfor ikke uten videre tilgjengelige for handelssjøfarten.


Da Koster fikk sine første fyr


Nordkosters dobbeltfyr omkring 1890. De to fyrtårnene på Kosterbonden (Högen) ble oppført i 1849–1850 og var i drift frem til 1891. Den høye plasseringen viste seg å være problematisk: Lysene kunne forsvinne i tåke og lave skyer eller forveksles med stjerner. Den 30. november 1891 overtok de nye dobbeltfyrene på Ursholmen. Kilde: Historisk postkort, gjengitt i Lars Rydbom (2008), Södra fyren på Nordkoster, Bohusläns museum, rapport 2008:55, s. 7. Originalbildets kilde: Göran Lyth, Nordkoster.
Nordkosters dobbeltfyr omkring 1890. De to fyrtårnene på Kosterbonden (Högen) ble oppført i 1849–1850 og var i drift frem til 1891. Den høye plasseringen viste seg å være problematisk: Lysene kunne forsvinne i tåke og lave skyer eller forveksles med stjerner. Den 30. november 1891 overtok de nye dobbeltfyrene på Ursholmen. Kilde: Historisk postkort, gjengitt i Lars Rydbom (2008), Södra fyren på Nordkoster, Bohusläns museum, rapport 2008:55, s. 7. Originalbildets kilde: Göran Lyth, Nordkoster.

Selv om sjøkartene ble stadig bedre, var det fortsatt krevende å navigere langs Bohuslänkysten, særlig i mørket og dårlig vær. Kart, kompass, lodd og lokalkunnskap var viktige hjelpemidler, men sjøfolkene trengte også faste lyspunkter som kunne hjelpe dem å bestemme hvor de befant seg. I 1849 begynte man derfor å bygge to fyrtårn på Nordkosters høyeste punkt, Kosterbonden, også kalt Högen. Fyrene ble tent 1. september 1850.

Det var ikke tilfeldig at man valgte nettopp dette stedet. Fra øyas høyeste punkt hadde man vid utsikt over Skagerrak, og tanken var at lysene skulle kunne sees på lang avstand.

De to fyrene hadde forskjellige lyskarakterer, slik at sjøfolkene kunne skille dem fra andre fyr. Sammen skulle de varsle om Kosterøyene og hjelpe fartøyene å finne trygt frem langs den nordlige Bohuslänkysten. Men plasseringen viste seg å være mindre vellykket enn man hadde håpet, fyrene sto rett og slett for høyt! I disig vær kunne lysene bli skjult av lave skyer, og under klare forhold kunne de forveksles med stjerner. Det som skulle gjøre navigasjonen tryggere, kunne dermed også skape farlige misforståelser. Problemet var kjent lenge før man bestemte seg for å flytte fyrvirksomheten. Etter flere forlis i farvannene rundt Koster i 1888 ble spørsmålet om fyrenes plassering enda mer aktuelt. Valget falt til slutt på Yttre Ursholmen, sørvest for Sydkoster. Her kunne fyrene plasseres lavere og nærmere de farvannene sjøfolkene skulle navigere gjennom. Ursholmen hadde dessuten en beskyttet havn, tilgang til ferskvann og plass til boliger for fyrpersonalet. I 1891 ble fyrvirksomheten flyttet og lanternen fra den ene Kosterfyren ble tatt med til Ursholmen, mens den andre lanternen kom fra Vinga. Også et av bolighusene ble flyttet fra Nordkoster. Den 30. november 1891 ble de to nye fyrene tent på Ursholmen, og fyrene på Nordkoster ble slukket.


På Ursholmen utviklet det seg et lite fyrsamfunn, der fyrpersonalet og familiene deres levde med ansvaret for å holde lysene i drift gjennom hele året. Her måtte fyrene passes i regn, storm, snø og mørke vinterkvelder, og her er det nok stoff for en helt ny bloggpost... Fyrtårnene på Nordkoster ble, som vi vet, stående igjen uten sitt opprinnelige utstyr. De hvite tårnene ble likevel viktige landemerker på dagtid, og finnes fortsatt på Högen. Senere er begge blitt restaurert og det nordre fyret ble tent igjen i 2001.




Kilder og videre lesning

De første sjøkartene og kartleggingen av Bohuslän
  • Cornelis Anthoniszoon (1543): Caerte van Oostlant. Et av de tidligste nederlandske sjøkartene som viser viktige havner og seilingspunkter langs Bohuslänkysten. NorFish – historisk kartsamling.

  • Thomas Bergstrand (2014): Omholmen–Malmön. Marinarkeologisk utredning. Bohusläns museum, rapport 2014:35. Figur 4, side 9, gjengir et utsnitt av Anthoniszoons kart fra 1543, med identifiserte steder langs Bohuslänkysten. Les rapporten.

  • Lucas Janszoon Waghenaer (1584–1585): Spieghel der Zeevaerdt. Nederlandsk sjøatlas med kart og seilingsbeskrivelser, blant annet over farvannene langs Skagerrak og Kattegat. Historisk kart over Kattegat – Agder fylkeskommune.

  • Bohusläns museum: 1500-talets sillperiod. Om sildefisket fra 1556 til 1589, utenlandske handelsmenn, ordensreglene fra 1575 og Waghenaers sjøkart fra 1588 med fremstilling av Marstrand.

  • Kjettil Classon Felterus (1658): Speciallandkort och geographisk afrittningh öfver BahuusLähn. Originalkart bevart i Krigsarkivet, Stockholm, Topografiska kartor, 0400:XV:A:005. Bohusläns museums kartregister.

  • Göteborgs stadsmuseum: Kiettil Classon Felterus – biografiske opplysninger. Om Felterus' virksomhet som landmåler og kartograf.


Koster, middelalderen og de gamle stedsnavnene
  • Biskop Eysteins jordebok (Røde bok), utarbeidet fra 1388: Middelaldersk jordebok over kirkens eiendommer og inntekter i Oslo bispedømme. Herfra stammer de tidlige navneformene nørdr Kostom (1398) og Kostom (1399), slik de er gjengitt i senere stedsnavnforskning. Store norske leksikon – Røde bok.

  • Länsstyrelsen i Västra Götalands län (2010): Skötselplan för naturreservatet Kosteröarna i Strömstads kommun. Inneholder en historisk gjennomgang av bosettingen på Koster, middelaldergårdene og forbindelsen til Gimsøy kloster ved Skien. Les skötselplanen.

  • Gunnar Drougge (1958): Ortnamnen i Göteborgs och Bohus län, XX:2 – Ortnamnen i Vätte härad. Institutet för språk och folkminnen. Om stedsnavnene på Koster og i den nordlige Bohuslänskysten, blant annet skrivemåten Kusterøen fra 1652, side 73. Les boken.

  • Norske Rigs-Registranter, bind 10: Samling av kongelige brev og dokumenter fra dansk-norsk styre. Side 409 er oppgitt som kilde til skrivemåten Kusterøen fra 1652 hos Drougge. Om kildesamlingen.

  • Maria Löfdahl: Från Tistlarna till Nordkoster – Om namn på fyrar längs Västkusten. Særlig sidene 83–84 om Koster, Ursholmen, eldre navneformer og mulige navnetolkninger.

  • Institutet för språk och folkminnen: Ortnamnsregistret. Digitalt register over svenske stedsnavn, eldre skrivemåter og lokal uttale.


Petter Gedda og det første svenske sjøatlaset
  • Petter Gedda (1692): Historiskt sjökort över Bohusläns skärgård (Koster). Håndtegnet sjøkart som viser Nordkoster, Sydkoster, Rossö, Ramsö, Tjärnö, Saltö og flere øyer. Bildekilde oppgitt som Marinmuseum. Se kartet hos Historiehemmet.

  • Petter Gedda (1692): Historiskt sjökort över Bohusläns skärgård (Strömstad). Sjøkart over Strömstad og omkringliggende farvann, blant annet Dynekilen og Öddö. Se kartet hos Historiehemmet.

  • Petter Gedda og Werner von Rosenfeldt (1695): General Hydrographisk Chart-Book öfver Östersiön och Katte-Gatt. Det første svenske sjøatlaset, utgitt i Amsterdam.

  • Ulla Ehrensvärd (1977): Peter Gedda's Maritime Atlas of the Baltic, 1695. Imago Mundi, bind 29, side 75–77. Vitenskapelig artikkel om Geddas sjøatlas. Les om artikkelen.

  • W. R. Mead (2020): Scandinavian Cartography 1650–1800. Norsk Geografisk Tidsskrift, 74, 214–236. Forskningsartikkel om kartleggingen i Norden, blant annet sjømåling, militær kartlegging og myndighetenes behov for geografisk informasjon. Les om artikkelen.


Erik Strobill og beskrivelsen av skjærgården i 1702
  • Erik Strobill (1702), utgitt av Hjalmar Lindroth (1926): En beskrivning av Bohusläns nordligaste skärgård från år 1702. Historisk beskrivelse av farvann, havner, dybder og stedsnavn i den nordlige Bohuslänskysten.

  • Staffan von Arbin (2006): Bojarkilen – arkeologisk utredning. Bohusläns museum, rapport 2006:41. Inneholder utdrag fra Strobills beskrivelse av Bojarkilen ved Strömstad. Les rapporten.

  • Adelsvapen: Ehrenbill nr. 1515. Genealogiske og biografiske opplysninger om Erik Strobill, som senere ble adlet under navnet Ehrenbill.


Maritime ristninger og sjøfarernes spor
  • Ingela Lundin (1999): En inventering och dokumentation av maritima ristningar – Från Vinga till Koster. Bohusläns museum, rapport 1999:44. Dokumenterer blant annet maritime ristninger ved Sydkoster, inkludert initialene KSS og årstallet 1691. Se særlig sidene 31–35. Les rapporten.

  • Ingela Lundin, Linnea Nordell og Lars Strid (2022): Maritima ristningar på Hamnholmarna. Bohusläns museum, rapport 2022:22. Dokumenterer maritime ristninger og sammenligner KSS-merker fra Hamnholmarna med ristningen på Sydkoster. Se særlig side 114. Les rapporten.

  • Bohusläns museum: Hamnholmarna. Om naturhavnen, de historiske ristningene og sjøfarten på 1500- og 1600-tallet.


Sildefisket, Strömstad og den internasjonale sjøfarten
  • Bohusläns museum: 1500-talets sillperiod. Om den store sildeperioden 1556–1589, handelsvirksomheten og forholdene i fiskeværene.

  • Strömstads kommun: Strömstads historia i korthet. Om byens utvikling etter 1658, kjøpingsrettighetene fra 1667 og befolkningsveksten fra omkring 300 innbyggere i 1750 til nesten 1 100 i 1805.

  • Werner Scheltjens (2019): The Dutch Republic as Example of Maritime Transport Services Clusters in Preindustrial Europe (ca. 1650–1800). I Maritime Networks as a Factor in European Integration, side 209–227. Om utviklingen av sjøtransport, handel og maritime næringsmiljøer i Nederland, Frankrike og Sørvest-Sverige. Særlig sidene 223–227 om Bohuslän og svensk sjøfart. Les hele forskningsartikkelen.


Navigasjonsinstrumenter og nye sjømålinger
Fyrene på Nordkoster og Ursholmen
  • Lars Rydbom (2008): Södra fyren på Nordkoster – Antikvarisk utredning inför ombyggnad. Bohusläns museum, rapport 2008:55. Om dobbeltfyrene på Nordkoster, konstruksjonen, plasseringen, den opprinnelige fyrdriften og senere restaurering. Inneholder også historiske fotografier og tegninger. Les rapporten.

  • Svenska Fyrsällskapet: Nordkoster. Fyrhistoriske og tekniske opplysninger om de to fyrtårnene, driftsperioden og senere restaurering.

  • Svenska Fyrsällskapet: Ursholmen. Historiske og tekniske opplysninger om fyrene på Ursholmen, som overtok fyrvirksomheten i 1891.

  • Kosterhavets nationalpark: Ursholmens fyrplats. Om opprettelsen av fyrplassen i 1891, flyttingen av utstyr og bygninger fra Nordkoster og livet på fyrplassen.


Historiske bilder og illustrasjoner
  • Bartholomäus Käppler (1588): Fargelagt ettbladstrykk som viser sildefiske i Bohuslän i 1587. Gjengitt hos Bohusläns museum.

  • Johannes van den Aveelen (1713): Strömstad, kobberstikk fra Erik Dahlberghs Suecia antiqua et hodierna. Se bildet hos Wikimedia Commons. Public domain.

  • Historisk postkort av Nordkosters dobbeltfyr, omkring 1890: Gjengitt i Lars Rydboms Södra fyren på Nordkoster (2008), Bohusläns museum, rapport 2008:55, side 7. Originalbildets kilde oppgitt som Göran Lyth, Nordkoster.

  • Historiske navigasjonsinstrumenter: Fotografier av en oktant fra Museo Naval, Madrid (Jerónimo Roure Pérez), sekstant fra Musée d'histoire des sciences, Genève (Rama), og skipskronometer fra Clockmakers’ Museum, London (Daderot). Via Wikimedia Commons.

  • Illustrasjon av sjømåling omkring 1803–1805: AI-generert historisk rekonstruksjon basert på arbeidsbeskrivelsene i Ulf Olssons gjennomgang av Schulténs sjømålinger. Ikke en samtidig historisk illustrasjon.


Kommentarer


bottom of page